Godhetens mørke

   «Wienerbrorskapet» handler om den aller farligste form for ondskap. Den ondskap vi gjør av godhet.

«For tiden samler man morone, åndssvake, vanartede i offentlige anstalter, pleier dem, beskytter dem fremfor almindelige normale barn, driver dem ut av anstalten når de er blitt forplantningsdyktige, sprer dem ut over landet, fordeler dem på gårdene og infiserer de gode slektene med dårlig arvestoff.»

IMG_2143
Skogsbrynet Marka på Lista. Her ligger Wienerbrorskapets fangeleir, Østhassel.

Teksten er ikke hentet fra skjønnlitteraturen. Det er ingenting jeg har funnet på. Det er ordlyden fra Dr. Jon Alfred Mjøens «Det norske program for rasehygiene», utgitt i 1932. To år før Stortingets skammelige Steriliseringslov av 1934, som ble vedtatt mot bare én stemme. Mjøen var en av arkitektene bak loven.

Det er tidlig høst, jeg har kjørt den lange turen alene. I det bildøren smekker svinner tiden. Bruset fra Skageraks dypblå dønninger glir i et med vinddraget i grantoppene. Gresset over heia er høyt, det er fuktig og bakken er plettet med kukakefeller. Så står den der. Bare noen hundre skritt fra stranden. En massiv vegg av grantrær, så tett at den er umulig å trenge gjennom. Foran stammene står et skilt. «Varsel. Militært skytefelt. Blindgjengerfare».

Jeg følger skogkanten. En glipe mellom trærne, og naturen slipper meg inn. Til det jeg har kommet for å se.

IMG_2128
Det er fortsatt tydelige spor etter tyskerne på Listalandet.

«Festung Lista» kalte tyskerne denne sydligste spissen av Norge, som i dag er en del av Farsund kommune. Fortsatt er jordene og heiene arret av massive, avrundede betongkonstruksjoner. Ribbede kanontårn, bunkerser og festningsverk. Og her inne blant grantrærne, her hvor det enda dufter av råtnende tang og salt sjø, er sporene etter tyskerne påtrengende. Det som ser ut som et mørkt hull på en lysning er i virkeligheten en bred, mosegrodd trapp. Den leder til en underjordisk korridor. Jeg våger meg ned i mørket, men tør ikke teste om den rustne ståldøren fortsatt lar seg åpne. Rusten piggtråd er tvinnet rundt massive gjerdestolper av grov betong. Med jevne mellomrom tråkker jeg over gjengrodde groper, alt for kvadratiske til at naturen selv kan være arkitekten.

Jeg tenker på dem som tjenestegjorde her. Barske og redde tyske menn, langt hjemmefra, med årvåkne øyne rettet mot havet, i påvente av invasjonen som aldri kom. Og jeg tenker på dem som bygde alt dette. Ikke byggherrene, men de mer enn 700 russiske og polske krigsfangene som ble sendt hit og satt i arbeid. Mange døde. De ble mishandlet, de flyktet, ble fanget og henrettet, de omkom i ulykker, de døde av epidemiske sykdommer og de bukket under som følge av tvangsarbeidet.

Det var i dette området den lå, virkelighetens Østhassel fangeleir. Og det er her den norske rasebiologen Elias Brinch utfører sine grusomme eksperimenter på krigsfangene i «Wienerbrorskapet». Drevet av sin kamp for det ariske arvestoff og en raseideologi hvor germanerne er herrer, slaverne er tjenere og jøder og tatere ikke er annet enn snyltere. Derfor kan Elias Brinch tillate seg sine umenneskeligheter, i det godes tjeneste. En norsk Josef Mengele, nazilegen fra Auschwitz.

IMG_2098
I dette landskapet ventet tyskerne på invasjonen som aldri kom.

I år er det 70 år siden krigens slutt. Min generasjon er den siste generasjon som faktisk har kjent noen som var voksne under andre verdenskrig. De som merket dens grusomheter på kroppen. Mine barn, ingen av dem har fylt ti enda, vil få det samme forholdet til den krigen, som de aller fleste av oss har til den første verdenskrigen. Den vil være en del av historien. Bare en del av historien.

Hvordan vil dette påvirke deres evne til å forstå krigens grusomheter? Hvordan vil dette påvirke deres mulighet til å forstå den ekstreme ondskap en tanke, en tankerekke, en ideologi kan påføre menneskeheten?

Mens krigen er historie, er ondskapen det ikke. Den systematiske ondskapen som nazismen representerte, er i dag til stede på andre vis. I «Wienerbrorskapet» glir fortidens ideologiske galskap over i nåtidens religiøse ekstremisme.

magasinet
Aschehoug Litteratur våren 2015

For i en tid kjennetegnet av at morgendagen aldri lenger er lik gårsdagen, hvor truslene skifter fra terrorisme til nasjonalisme, fra finanskrise til ebola og fugleinfluensa, hvor frelse selges som supermat, englekurs og mindfulness – i en slik tid styrkes også behovet for det absolutte.

Ankerpunktet som aldri svikter. Den absolutte sannhet. Noe ufravikelig. Som Guds eget ord.

Noen blir hellige krigere. Noen sprenger seg selv i luften. Og noen, som menigheten vi møter i boken, flytter til en gård i skogen. Der isolerer de seg. Og venter. På dommedag.

For hvis dine handlinger er velsignet av Gud, hvilket menneske har da rett til å dømme deg? Eller stoppe deg?

Teksten ble først skrevet for og lansert i Aschehoug Litteratur Våren 2015.