Amazing start for Kalypso

«Johnsrud showcases a literary talent of the highest order – he’s smart, precise and varied in his language,» writes Norway’s largest newspaper Verdens Gang in their review of Kalypso.

20160815_004715
From newspaper Verdens Gang.

And they continue:  «Add to this a storyline that gives new meaning to the clichéd expression “unputdownable,” and the conclusion is a given: it’s an obvious six stars also this time around.»

Six out of six stars! I am happy and proud but most of all grateful to all the talented people  who have read and shared their thoughts and ideas in the process of writing Kalypso. Øyvind, my editor at Aschehoug, Karin & Julia, my agents at Salomonsson Agency and many others. Thank you for the cooperation, guys.

I won’t stop bragging just yet. This is what Tvedestrandsposten, from the southern part of Norway, says:

«It isn’t often that an author succeeds in maintaining the level of suspense throughout an entire book, but Ingar Johnsrud does. As We Fall possesses an intense tension and momentum from the first till last page. It’s truly difficult to put it down. /…/ The ability to engage the reader and the art of relaying multiple stories going on in different times, only to weave them together in a frightening and ingenious manner.» 6 out of 6 stars there as well.

Screenshot_20160513-002401
Kalypso’s English title will be As We Fall.

As We Fall, you might ask. Yeah. Kalypso has gotten baptized, and As We Fall will be it’s English title.

It is still early, and many reviews to come, but let me also share two blogs discussing Kalypso/As We Fall. The first one is written by the author and blogger Geir Tangen. The second one is from Den Kriminelle Bokverden. (They are both in Norwegian.)

Ingar Johnsrud - omslag skiss
Those Who Follow – Swedish cover

This weekend I am looking forward to visiting the lovely Swedish island Gotland, and their litterature festival Crimetime Gotland that I have heard so many great things about. Those Who Follow have just been released in Swedish, and this is the verdict, when Akademibokhandeln, a mayor Swedish chain of bookstores, asked four of their readers.

 

 

 

Almedalen dammFoto stig Hammarstedt
Almedalen, Visby, Gotland. (Photo: Visit Sweden)

Do you read Norwegian? Then you can get a taste of Kalypso here:

A peek into Kalypso!

Finally! The dark and blood dripping tragedy continues, when the second novel in the installment about Fredrik Beier and Kafa Iqbal is released the 15th of August 2016.

That is when Kalypso is released in Norway. But Norwegian-reading crime lovers can get a sneak peek already now. See below to read the first chapters of the follow up after the international success Those Who Follow (Wienerbrorskapet).

 

 

Skjermbilde 2016-07-13 kl. 00.21.02

The Polish Vote

After its release in Poland, Naśladowcy (Those Who Follow) is getting a very warm welcome.1455696442_iSnJuh1K8Mu6_400_auto

Just look what onet.pl, Poland´s largest web portal has to say about Naśladowcy in their review:

«Although the Scandinavian crime fiction authors are known throughout the world, Johnsrud definitely stands out among them. 

(…)

Those Who Follow have everything needed for a good detective story – charismatic heroes, well-constructed story and an interesting historical plot.

Ingar Johnsrud just joined the pantheon of such masters of the genre like Jo Nesbø and Camilla Läckberg.»

Polish lovers of crime-lit read a lot, and you guys really know your way around the genre.

It is therefore such a pleasure to see that several bloggers and readers are also enjoying the first novel about police officers Fredrik Beier and Kafa Iqbal

Here are a few reviews (all in Polish):

Naśladowcy is released by Publishing House Otwarte, and they have made this site and video. Pretty neat!

Nice reviews from Hungary

«A masterful story, with several shocking turns.»1179228

This is what the Hungarian magazine Eva writes about Those Who Follow, or Követők, which is the Hungarian title, in their review.

It is exciting, and a little bit terrifying, to meet an audience in a new country for the first time. Today Those Who Follow was released in Hungary, as the fifth out of the 20 countries that has bought the rights so far. The publisher is General Press, and I really love the artwork that has been done on the front page of the book. It´s dark, depressing and very to the point – exactly how I like it.

If you read Hungarian, or google-translatish, here´s a quite extensive blogg-review by Gabo Olvas, that I also enjoyed reading.

Hope you enjoy Követők, Hungary!

Gli Adepti!

First of all – happy new year!

Six months have passed, since our last post.italia

But I haven’t been resting. Instead I have been working on the second part of the story, about Fredrik Beier, Kafa Iqbal and the other characters from Those Who Follow.

Or Gli Adepti as will be the Italian title, when it comes out in Italy, as the first of many countries this year. So let me share with you the Italian cover. I am both very happy and very proud of it, my Italian Publishing House Einaudi have done a great job.

I am looking forward to share more news with you, in the months to come.

Norwegian Bestseller

For titles released the spring of 2015, Those Who Follow was the sixth best-selling Norwegian fiction, according to Bokhandlerforeningen (Norwegian Book Sellers Organization). Top of the list was Jo Nesbø’s Blood on Snow.

Those Who Follow was released in Norway in January 2015. It will come out in several other countries throughout 2016.

Read more here (in Norwegian).

The End

Det handler ikke om når man tar farvel. Det handler om hvordan.

Å formulere slutten på en historie kan være det aller vanskeligste. Det handler om komponere ekkoet som blir tilbake, når konserten er over. Formulere ordene på gravsteinen. Det handler om hva leseren skal føle, i det hun klapper boken igjen og trekker pusten. Klumpen i brystet når man for siste gang strekker seg etter fjernkontrollen.

Her er noen eksempler fra tre enestående bra TV-serier, Sopranos, Breaking Bad og Mad Men. De klarte ikke alle avskjeden like godt.

Advarsel: Herfra og ut så bugner det av spoilers.

 

Gåten

Man kan ikke diskutere endinger, uten å diskutere Sopranos, den mest legendariske TV-serieavslutningen av dem alle. Tony Soprano (James Gandolfini) vil samle familien på restaurant. Kona Carmela (Edie Falco) og sønnen A.J. (Robert Iler) er der allerede. I det datteren Meadow (Jamie-Lynn Sigler) trolig entrer lokalet (vi får aldri se henne i restauranten) går bildet i svart. Brutalt. Uventet og uten noen forklaring. Det høres ikke noe skudd, vi ser ikke noe lik, vi får ingen avsluttende tekst. WTF, lissom.

Serien ble avsluttet i 2007, debatten om sluttscenen går fortsatt. For Tony ble da drept, ble han ikke? Joda, scenen bygger jo opp til at det er et «hit» på gang, og jeg har aldri tvilt på at det var det som skjedde, selv om serieskaper David Chase aldri har villet slå det fast. Og hvorfor skulle han det? Hvorfor skulle han drepe mytebyggingen, ødelegge alle de gode diskusjonene om sitt eget verk? Man kan sitte i timevis på nettet og lese analyser av den slutten. Filmteknikerne ser på kameraføring og klipping. Serieelskerne identifiserer karakterer med klær fra tidligere episoder. Musikken som spilles. Blikk som blir kastet.

Her er en interessant gjennomgang av scenen med Chase selv.

  • Fordel: En scene som vil bli diskutert like lenge som Citizen Kanes Rosebud.
  • Ulempe: Følelsen av å bli snytt for den store shoot-out’en.

 

Ingen utvei

I likhet med Sopranos handler Breaking Bad om en kriminell, en lovbryter, med sviktende moral og samvittighet. Ja, Walter White (Bryan Cranston) er bokstavelig talt en Soprano-gangster på metamfetamin (selv om han aldri bruker stoffet selv), etter hvert så viklet inn i konsekvensen av egne egoistiske handlinger, at døden er eneste utvei. (Jeg skriver egoistiske, og ikke ondsinnede, for er Walter egentlig ond? Det får bli en annen bloggpost.) Vi liker å vite at rettferdigheten skal innhente oss alle. Det føles vel trygt på et vis. Så er spørsmålet da: Skal Walter få dø av kreften som gjorde ham til dette monsteret i utgangspunktet?

imgElCamino
El Camino

Nei, selvfølgelig ikke. Men der Sopranos river plasteret rett av såret, velger serieskaper Vince Gilligan en mer klassisk avslutning. Walter finner en slags fred med kona Skylar (Anna Gunn) og han sørger for at sønnen Walter Jr. (RJ Mitte) får en trygg økonomisk fremtid. I en herlig sluttscene sørger han for at motorsykkelgjengen som tvinger Walters gamle partner Jesse (Aaron Paul) til slavearbeid, blir meid ned av et maskingevær, før Walter og Jesse finner en slags fred. Jesse raser videre i livet i en El Camino mens Walter dør på gulvet i metamfetamin-laboratoriet, idet politiet kommer stormende.

Se også: Vince Gilligan diskuterer serieavslutningen og Rolling Stone’s påfølgende hyllest.

  • Fordel: Endene møtes. Balansen i universet er gjenopprettet.
  • Ulempe: Spektakulært, men forutsigbart.

 

Livet – og litt til

Så, i vår, var det Mad Men’s tur til å si takk for seg. Og selv om det aldri har vært noen tvil om at Mad Men alltid egentlig har handlet mest om en Mad Man, Don Draper (Jon Hamm), har vi også fulgt livet til en rekke andre ansatte og deres familier, i reklamebyrået på Manhattan. Så når siste sesong (egentlig siste halvdel av sesong 7 – den var todelt), dro seg til, følte jeg, og mange med meg, at Don skyldte sin familie, sine venner og kolleger og forhenværende seksualpartnere, en slags avrunding. For var det ikke mange (blant dem meg) som gjettet at det endelig skulle bli noe mellom Peggy Olsson (Elisabeth Moss) og Don? Og hva med hans høyst uavklarte forhold til datteren Sally (Kiernan Shipka) – som nå til alt overmål sto tilbake med ansvaret for småbrødrene, etter at deres mor, Dons ekskone Betty (January Jones) fikk kreft og skal dø?

Men nei. Serieskaper Matthew Weiner ville det annerledes. I store deler av sesongen befinner Don seg på en reise, fysisk så vel som åndelig, som i seriens siste scene ender med at han sitter og mediterer på et fjellplatå i California, før bildet glir over i Coca Colas legendariske reklamefilm «I’d like to buy the world a coke». For dem av oss som er litt treige i nøtta: Don kommer til å finne tilbake til reklamemannen i seg, og snart produserer han en av verdenshistoriens mest kjente reklamer.

Denne slutten provoserte meg, samtidig som den har noen sider som er beundringsverdig trofaste mot seriens univers. Det positive først: I Mad Men har livet hele tiden spunnet og gått. Fort for noen, langsommere for andre. Og vi kommer vel sjelden til en plass hvor alle tråder møtes, hvor alt er på stell og vi er rede for et nytt trinn på livsstigen? Så, tro mot livet og virkeligheten, der altså.

Men faen heller, Weiner. Skulle vi altså ikke lenger enn dette med Don? Handlet alt dette egentlig om at Don var en av verdens største reklamemakere? for det skjønte jeg allerede tidlig i seriens første sesong.

Les: Matthew Weiner forklarer hvorfor Mad Men endte som den gjorde og BBCs filmkritiker Owen Gleibermans konklusjon.

  • Fordel: Avslutningen er lite rigget som avslutning – utenom det med cola-reklamen, selvfølgelig.
  • Ulempe: Avslutningen er lite rigget som avslutning – utenom det med cola-reklamen, selvfølgelig.

Wienerbrorskapet på 20 språk

For en vår dette har vært. Det startet med en sekser i VG. Nylig ble WieneWienerbrorskapetrbrorskapet solgt til Bulgaria, som det 20. land i rekken.

Her er hele listen: Bulgaria, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Litauen, Nederland, Norge, Polen, Russland, Slovakia, Spania, Sverige, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland og Ungarn.

Wienerbrorskapets engelske tittel er Those Who Follow.

Godhetens mørke

   «Wienerbrorskapet» handler om den aller farligste form for ondskap. Den ondskap vi gjør av godhet.

«For tiden samler man morone, åndssvake, vanartede i offentlige anstalter, pleier dem, beskytter dem fremfor almindelige normale barn, driver dem ut av anstalten når de er blitt forplantningsdyktige, sprer dem ut over landet, fordeler dem på gårdene og infiserer de gode slektene med dårlig arvestoff.»

IMG_2143
Skogsbrynet Marka på Lista. Her ligger Wienerbrorskapets fangeleir, Østhassel.

Teksten er ikke hentet fra skjønnlitteraturen. Det er ingenting jeg har funnet på. Det er ordlyden fra Dr. Jon Alfred Mjøens «Det norske program for rasehygiene», utgitt i 1932. To år før Stortingets skammelige Steriliseringslov av 1934, som ble vedtatt mot bare én stemme. Mjøen var en av arkitektene bak loven.

Det er tidlig høst, jeg har kjørt den lange turen alene. I det bildøren smekker svinner tiden. Bruset fra Skageraks dypblå dønninger glir i et med vinddraget i grantoppene. Gresset over heia er høyt, det er fuktig og bakken er plettet med kukakefeller. Så står den der. Bare noen hundre skritt fra stranden. En massiv vegg av grantrær, så tett at den er umulig å trenge gjennom. Foran stammene står et skilt. «Varsel. Militært skytefelt. Blindgjengerfare».

Jeg følger skogkanten. En glipe mellom trærne, og naturen slipper meg inn. Til det jeg har kommet for å se.

IMG_2128
Det er fortsatt tydelige spor etter tyskerne på Listalandet.

«Festung Lista» kalte tyskerne denne sydligste spissen av Norge, som i dag er en del av Farsund kommune. Fortsatt er jordene og heiene arret av massive, avrundede betongkonstruksjoner. Ribbede kanontårn, bunkerser og festningsverk. Og her inne blant grantrærne, her hvor det enda dufter av råtnende tang og salt sjø, er sporene etter tyskerne påtrengende. Det som ser ut som et mørkt hull på en lysning er i virkeligheten en bred, mosegrodd trapp. Den leder til en underjordisk korridor. Jeg våger meg ned i mørket, men tør ikke teste om den rustne ståldøren fortsatt lar seg åpne. Rusten piggtråd er tvinnet rundt massive gjerdestolper av grov betong. Med jevne mellomrom tråkker jeg over gjengrodde groper, alt for kvadratiske til at naturen selv kan være arkitekten.

Jeg tenker på dem som tjenestegjorde her. Barske og redde tyske menn, langt hjemmefra, med årvåkne øyne rettet mot havet, i påvente av invasjonen som aldri kom. Og jeg tenker på dem som bygde alt dette. Ikke byggherrene, men de mer enn 700 russiske og polske krigsfangene som ble sendt hit og satt i arbeid. Mange døde. De ble mishandlet, de flyktet, ble fanget og henrettet, de omkom i ulykker, de døde av epidemiske sykdommer og de bukket under som følge av tvangsarbeidet.

Det var i dette området den lå, virkelighetens Østhassel fangeleir. Og det er her den norske rasebiologen Elias Brinch utfører sine grusomme eksperimenter på krigsfangene i «Wienerbrorskapet». Drevet av sin kamp for det ariske arvestoff og en raseideologi hvor germanerne er herrer, slaverne er tjenere og jøder og tatere ikke er annet enn snyltere. Derfor kan Elias Brinch tillate seg sine umenneskeligheter, i det godes tjeneste. En norsk Josef Mengele, nazilegen fra Auschwitz.

IMG_2098
I dette landskapet ventet tyskerne på invasjonen som aldri kom.

I år er det 70 år siden krigens slutt. Min generasjon er den siste generasjon som faktisk har kjent noen som var voksne under andre verdenskrig. De som merket dens grusomheter på kroppen. Mine barn, ingen av dem har fylt ti enda, vil få det samme forholdet til den krigen, som de aller fleste av oss har til den første verdenskrigen. Den vil være en del av historien. Bare en del av historien.

Hvordan vil dette påvirke deres evne til å forstå krigens grusomheter? Hvordan vil dette påvirke deres mulighet til å forstå den ekstreme ondskap en tanke, en tankerekke, en ideologi kan påføre menneskeheten?

Mens krigen er historie, er ondskapen det ikke. Den systematiske ondskapen som nazismen representerte, er i dag til stede på andre vis. I «Wienerbrorskapet» glir fortidens ideologiske galskap over i nåtidens religiøse ekstremisme.

magasinet
Aschehoug Litteratur våren 2015

For i en tid kjennetegnet av at morgendagen aldri lenger er lik gårsdagen, hvor truslene skifter fra terrorisme til nasjonalisme, fra finanskrise til ebola og fugleinfluensa, hvor frelse selges som supermat, englekurs og mindfulness – i en slik tid styrkes også behovet for det absolutte.

Ankerpunktet som aldri svikter. Den absolutte sannhet. Noe ufravikelig. Som Guds eget ord.

Noen blir hellige krigere. Noen sprenger seg selv i luften. Og noen, som menigheten vi møter i boken, flytter til en gård i skogen. Der isolerer de seg. Og venter. På dommedag.

For hvis dine handlinger er velsignet av Gud, hvilket menneske har da rett til å dømme deg? Eller stoppe deg?

Teksten ble først skrevet for og lansert i Aschehoug Litteratur Våren 2015.