Le jour est arrivé!

Cette semaine, finalement, verra le lancement de « Les Adept » en version française.

Cgau0EOW4AIxOs4Je suis extrêmement fier et bien curieux de savoir comment le grand public français – si savant – va recevoir mon livre, l’inspecteur Fredrik Beier et son collègue Kafa Iqbal.

 Certains ont déjà eu l’occasion de lire et passer en revue le livre. Je vous invite à prendre parti de leurs impressions sur leurs blogs: Ma’Pirate et Hannibal Lectrice.

Sur Babelio.com vous trouverez plus de commentaires et opinions.

 Un grand merci à mon éditeur Robert Laffont, qui présente le livre dans sa collection «La Bête Noire».

Le design de cet édition est créé par le designer danois Simon Lilholt. Trop cool, à mon avis!

 

The Polish Vote

After its release in Poland, Naśladowcy (Those Who Follow) is getting a very warm welcome.1455696442_iSnJuh1K8Mu6_400_auto

Just look what onet.pl, Poland´s largest web portal has to say about Naśladowcy in their review:

«Although the Scandinavian crime fiction authors are known throughout the world, Johnsrud definitely stands out among them. 

(…)

Those Who Follow have everything needed for a good detective story – charismatic heroes, well-constructed story and an interesting historical plot.

Ingar Johnsrud just joined the pantheon of such masters of the genre like Jo Nesbø and Camilla Läckberg.»

Polish lovers of crime-lit read a lot, and you guys really know your way around the genre.

It is therefore such a pleasure to see that several bloggers and readers are also enjoying the first novel about police officers Fredrik Beier and Kafa Iqbal

Here are a few reviews (all in Polish):

Naśladowcy is released by Publishing House Otwarte, and they have made this site and video. Pretty neat!

Nice reviews from Hungary

«A masterful story, with several shocking turns.»1179228

This is what the Hungarian magazine Eva writes about Those Who Follow, or Követők, which is the Hungarian title, in their review.

It is exciting, and a little bit terrifying, to meet an audience in a new country for the first time. Today Those Who Follow was released in Hungary, as the fifth out of the 20 countries that has bought the rights so far. The publisher is General Press, and I really love the artwork that has been done on the front page of the book. It´s dark, depressing and very to the point – exactly how I like it.

If you read Hungarian, or google-translatish, here´s a quite extensive blogg-review by Gabo Olvas, that I also enjoyed reading.

Hope you enjoy Követők, Hungary!

Wienerbroderskabet released in Denmark

IMG_7476I´m proud and happy that Wienerbrorskapet today was made available for a danish audience, under the title Wienerbroderskabet.

Hope you enjoy the book, Denmark.

I am currently in the danish city of Horsens, where Scandinavia´s largest crime festival, Krimimessen, takes place, so if you are nearby, and want to hear more about the book, please come and visit. I will be on stage both Saturday and Sunday.

More good news is that I today was offered a membership in the Riverton Club, the Norwegian society for crime literature. That´s an honor.

Wienerbroderskabet is published in Denmark by the publishing house Gyldendal.

IMG_7499
Krimimessen Horsens

Gli Adepti!

First of all – happy new year!

Six months have passed, since our last post.italia

But I haven’t been resting. Instead I have been working on the second part of the story, about Fredrik Beier, Kafa Iqbal and the other characters from Those Who Follow.

Or Gli Adepti as will be the Italian title, when it comes out in Italy, as the first of many countries this year. So let me share with you the Italian cover. I am both very happy and very proud of it, my Italian Publishing House Einaudi have done a great job.

I am looking forward to share more news with you, in the months to come.

The End

Det handler ikke om når man tar farvel. Det handler om hvordan.

Å formulere slutten på en historie kan være det aller vanskeligste. Det handler om komponere ekkoet som blir tilbake, når konserten er over. Formulere ordene på gravsteinen. Det handler om hva leseren skal føle, i det hun klapper boken igjen og trekker pusten. Klumpen i brystet når man for siste gang strekker seg etter fjernkontrollen.

Her er noen eksempler fra tre enestående bra TV-serier, Sopranos, Breaking Bad og Mad Men. De klarte ikke alle avskjeden like godt.

Advarsel: Herfra og ut så bugner det av spoilers.

 

Gåten

Man kan ikke diskutere endinger, uten å diskutere Sopranos, den mest legendariske TV-serieavslutningen av dem alle. Tony Soprano (James Gandolfini) vil samle familien på restaurant. Kona Carmela (Edie Falco) og sønnen A.J. (Robert Iler) er der allerede. I det datteren Meadow (Jamie-Lynn Sigler) trolig entrer lokalet (vi får aldri se henne i restauranten) går bildet i svart. Brutalt. Uventet og uten noen forklaring. Det høres ikke noe skudd, vi ser ikke noe lik, vi får ingen avsluttende tekst. WTF, lissom.

Serien ble avsluttet i 2007, debatten om sluttscenen går fortsatt. For Tony ble da drept, ble han ikke? Joda, scenen bygger jo opp til at det er et «hit» på gang, og jeg har aldri tvilt på at det var det som skjedde, selv om serieskaper David Chase aldri har villet slå det fast. Og hvorfor skulle han det? Hvorfor skulle han drepe mytebyggingen, ødelegge alle de gode diskusjonene om sitt eget verk? Man kan sitte i timevis på nettet og lese analyser av den slutten. Filmteknikerne ser på kameraføring og klipping. Serieelskerne identifiserer karakterer med klær fra tidligere episoder. Musikken som spilles. Blikk som blir kastet.

Her er en interessant gjennomgang av scenen med Chase selv.

  • Fordel: En scene som vil bli diskutert like lenge som Citizen Kanes Rosebud.
  • Ulempe: Følelsen av å bli snytt for den store shoot-out’en.

 

Ingen utvei

I likhet med Sopranos handler Breaking Bad om en kriminell, en lovbryter, med sviktende moral og samvittighet. Ja, Walter White (Bryan Cranston) er bokstavelig talt en Soprano-gangster på metamfetamin (selv om han aldri bruker stoffet selv), etter hvert så viklet inn i konsekvensen av egne egoistiske handlinger, at døden er eneste utvei. (Jeg skriver egoistiske, og ikke ondsinnede, for er Walter egentlig ond? Det får bli en annen bloggpost.) Vi liker å vite at rettferdigheten skal innhente oss alle. Det føles vel trygt på et vis. Så er spørsmålet da: Skal Walter få dø av kreften som gjorde ham til dette monsteret i utgangspunktet?

imgElCamino
El Camino

Nei, selvfølgelig ikke. Men der Sopranos river plasteret rett av såret, velger serieskaper Vince Gilligan en mer klassisk avslutning. Walter finner en slags fred med kona Skylar (Anna Gunn) og han sørger for at sønnen Walter Jr. (RJ Mitte) får en trygg økonomisk fremtid. I en herlig sluttscene sørger han for at motorsykkelgjengen som tvinger Walters gamle partner Jesse (Aaron Paul) til slavearbeid, blir meid ned av et maskingevær, før Walter og Jesse finner en slags fred. Jesse raser videre i livet i en El Camino mens Walter dør på gulvet i metamfetamin-laboratoriet, idet politiet kommer stormende.

Se også: Vince Gilligan diskuterer serieavslutningen og Rolling Stone’s påfølgende hyllest.

  • Fordel: Endene møtes. Balansen i universet er gjenopprettet.
  • Ulempe: Spektakulært, men forutsigbart.

 

Livet – og litt til

Så, i vår, var det Mad Men’s tur til å si takk for seg. Og selv om det aldri har vært noen tvil om at Mad Men alltid egentlig har handlet mest om en Mad Man, Don Draper (Jon Hamm), har vi også fulgt livet til en rekke andre ansatte og deres familier, i reklamebyrået på Manhattan. Så når siste sesong (egentlig siste halvdel av sesong 7 – den var todelt), dro seg til, følte jeg, og mange med meg, at Don skyldte sin familie, sine venner og kolleger og forhenværende seksualpartnere, en slags avrunding. For var det ikke mange (blant dem meg) som gjettet at det endelig skulle bli noe mellom Peggy Olsson (Elisabeth Moss) og Don? Og hva med hans høyst uavklarte forhold til datteren Sally (Kiernan Shipka) – som nå til alt overmål sto tilbake med ansvaret for småbrødrene, etter at deres mor, Dons ekskone Betty (January Jones) fikk kreft og skal dø?

Men nei. Serieskaper Matthew Weiner ville det annerledes. I store deler av sesongen befinner Don seg på en reise, fysisk så vel som åndelig, som i seriens siste scene ender med at han sitter og mediterer på et fjellplatå i California, før bildet glir over i Coca Colas legendariske reklamefilm «I’d like to buy the world a coke». For dem av oss som er litt treige i nøtta: Don kommer til å finne tilbake til reklamemannen i seg, og snart produserer han en av verdenshistoriens mest kjente reklamer.

Denne slutten provoserte meg, samtidig som den har noen sider som er beundringsverdig trofaste mot seriens univers. Det positive først: I Mad Men har livet hele tiden spunnet og gått. Fort for noen, langsommere for andre. Og vi kommer vel sjelden til en plass hvor alle tråder møtes, hvor alt er på stell og vi er rede for et nytt trinn på livsstigen? Så, tro mot livet og virkeligheten, der altså.

Men faen heller, Weiner. Skulle vi altså ikke lenger enn dette med Don? Handlet alt dette egentlig om at Don var en av verdens største reklamemakere? for det skjønte jeg allerede tidlig i seriens første sesong.

Les: Matthew Weiner forklarer hvorfor Mad Men endte som den gjorde og BBCs filmkritiker Owen Gleibermans konklusjon.

  • Fordel: Avslutningen er lite rigget som avslutning – utenom det med cola-reklamen, selvfølgelig.
  • Ulempe: Avslutningen er lite rigget som avslutning – utenom det med cola-reklamen, selvfølgelig.