Ingar Johnsrud

 Det er et tema som går igjen når jeg er ute og forteller om Wienerbrorskapet. Rasebiologi og rasehygiene.

Mange av dem jeg møter er nysgjerrige på det. Hvordan ble rasebiologi, norsk rasebiologi, en del av denne bokens mørke bakteppe?

Vi kan mye om rasehygienens grusomme konsekvenser. Vi vet hva nazistenes ideologi førte til av folkemord og massedrap på jøder, sigøynere og andre folkegrupper. Vi vet at deres menneskesyn rammen handikappede, homofile og andre de mente ikke levde opp til de ariske idealer. Men det var ikke slik at rasehygienen vokste frem under nazismen. I stedet var det slik at nazistene tok til seg denne vitenskapen, og brukte den til å forklare og forsvare sine grusomme handlinger.

Og det var heller ikke slik at det bare var i Nazi-Tyskland denne vitenskapen fant grobunn. Rasehygiene, og rasebiologien, sto sterkt også i Storbritannia, i USA, i Sverige og også i Norge. Rasebiologien har aldri vært ukontroversiell, men i de første tiårene av 1900-tallet var den en akseptert vitenskap i den vestlige verden.

En av de profilerte norske rasebiologene var Jon Alfred Mjøen (1860 – 1939). I innledningen til Wienerbrorskapet har jeg tatt med følgende utdrag fra hans hovedverk, Rasehygiene:

I enhver sammensatt befolkning, som f. eks. det menneskelige samfund, spiller utvalget — seleksjonen — en avgjørende rolle. Jo strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde sig.

Dette utvalg blandt de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten blev oprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som blev anvendt til dette var hardhendte, til dels efter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å fremelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måle sig med de gamle i barbari.

Jon Alfred Mjøen drev et eget rasebiologisk laboratorium på Vinderen i Oslo.

I Norge lå et rasebiologisk tankegods blant annet til grunn for Steriliseringsloven av 1934, som i løpet av sin levetid frem til 70-tallet sørget for at over 40 000 nordmenn ble sterilisert – flere tusen av dem tvangssterilisert. Tatere, mennesker vurdert som «åndssvake» og andre som av ulike årsaker ble ansett som «mindreverdige» er overrepresentert på statistikken.

Steriliseringsloven av 1934 ble vedtatt mot en eneste stemme på Stortinget. Gjert E. Bonde fra det nå glemte Samfundspartiet sa: «Dette lovforslaget (…) er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet».

Men alle de andre partiene på Stortinget stemte for. Arbeiderpartiet. Høyre. Bondepartiet og Venstre.

At rasebiologien var betydelig til stede i det politiske og vitenskapelige Norge i tiårene før andre verdenskrig er kjent blant historikerne, men i mindre grad omtalt i skjønnlitteraturen. Jeg syntes derfor at dette var et spennende, skremmende og interessant felt å gå inn i. I dag virker disse teoriene og konsekvensene av dem nærmest ufattelige, men vi skal altså bare et par generasjoner tilbake før alt som beskrives i Wienerborskapet, og mer til, dessverre var høyst reelt.

Vil du lese mer om dette anbefaler jeg at du følger linkene i denne artikkelen. Her finner du blant annet hele Mjøens bok Rasehygiene, og andre skrifter han produserte. Holocaustsenteret på Bygdøy har også mye god informasjon om den norske rasebiologiske forskningen.

Dette temaet var også noe Sara Pihl Thiam, som driver Debutantbloggen, tok tak i, i dette intervjuet.